Voks hjelper biene til å vokse.

De fleste av oss kjenner biene fra vi ser dem i hagen når de besøker en vakker blomst (eller var det en veps? Ah, samme det), eller fra da de fikk et bistikk (au! – eller var det et vepsestikk?), eller når vi spiste en brødskive med søt honning (mmm, ja det er vi enige om, det er biene som har laget den, selv om de fleste birøktere skriver på etiketten «produsert av Ola Normann»). Noen av oss har sikkert sett en bisverm, en stor klump med bier som henger i en busk, og som man holder en respektfull avstand til. Men hvem av oss har spurt seg hva de egentlig holder på med? De to viktigste spørsmålene i livet gjelder også biene: Hvem er du? Hva skal du?

Er vi så heldige å få titte i en bikube, ser vi mange tusen bier som kryper i alle retninger. Det virker nokså kaotisk, og det er vanskelig for oss å finne noen struktur i hva biene holder på med der og da. Og for å få mer innsikt så holder det ikke med en liten titt i bikuben. Vi trenger mer tid. Vi trenger mer oversikt.

I artikkelen «Om droner – mannfolk trenges også!», skrev vi om arbeiderbiene, dronene (hannbier) og dronninga, og hvorfor vi ikke skal betrakte dem som enkeltindivider, men som en helhet. Som én organisme, hvor arbeiderbiene, dronene og dronninga skal betraktes som organer, slik som vi selv er en organisme med våre organer. Ingen av disse organene kan fungere utenfor kroppen, og omvendt, organismen kan ikke leve videre uten ett av de organene. Dette er en basistanke i biodynamisk birøkt.

Hva er det da som holder biene sammen? La oss se igjen på vår egen kropp. Hva holder oss sammen? Huden, sier du kanskje. Okay, men tenker vi den bort, så står det likevel en fantastisk samling av muskler og annet vev igjen. Og den holdes sammen … av skjelettet. Uten skjelett flyter vi ut som en gelémasse som det blir umulig å holde form på.

Det samme skjer med biene: har vi en bisverm som henger som en stor klump i et tre, og skulle komme til å riste denne klumpen ned på bakken, så ville den flyte ut i alle retninger. Den har ikke noe skjelett. Så hvor finner vi bienes skjelett? Eller bedre sagt, hvor finner vi bi-organismens skjelett? Hva holder «bi-organene» sammen? Svaret er: bivoksen. Bienes vokskaker, eller vokstavler i de fleste tilfeller, er å betrakte som deres skjelett. Laget av biene selv etter deres egne ønsker og innsikt (som vi også selv bygger vårt skjelett som en del av vår kropp).

Ser vi på disse voksplatene, så kan vi nesten ikke annet enn å bli stille av forundring: perfekte sekskantede celler tett i tett ved siden av hverandre, hver med en veggtykkelse på rundt 0,3 mm. Holder vi voksplaten mot lyset, ser vi enda mer perfeksjon: midt i den ene cellen begynner tre andre celler på den andre siden.

Og la oss tenke videre: Det vi kan se nå, får biene til i bekmørke! Det er jo ingen lys inni en bikube. Men det er mer: Mens temperaturen i en bikube er på rundt 35 grader, trenges det 39 grader for å produsere voks. Altså samler biene seg rundt de biene som skal svette voks og vifter såpass mye med vingene at temperaturen til «svettebiene» øker.

Se vi mer nøye, så oppdager vi at cellene ikke stikker rett ut. De står litt på skrå. I en vinkel på 13 grader for å være presis. Dette gir en sterkere konstruksjon, som også hjelper til at innholdet i cellene (egg, larver, honning, pollen) holdes bedre på plass. I tillegg kan vi se at ikke alle cellene er like. Noen er litt større, noen er mindre. Alt mellom 4,6 og 5,8 mm i diameter. Og vi oppdager til og med noen tavler med små hull, av en eller annen grunn plassert akkurat på utvalgte steder.

Cellestørrelse har mye å si når dronninga skal legge egg. Med albuene sine måler hun først størrelse på cellen, stikker deretter underlivet inn i cellen og legger et befruktet egg eller et ubefruktet egg. Hun kan velge. I de mindre cellene legger hun et befruktet egg, som da blir til en arbeiderbie. Mens i de større cellene legger hun et ubefruktet egg, som da blir til en drone.

Slik finnes det i bienes bosted, om det er et hult tre eller en bikube, et fantastisk byggearbeid av flere voksplater eller vokstavler, som bifolket selv har bygget av eget kroppsmateriale, og på en måte som etter bienes innsikt passer best gitt de vilkår som finnes på det stedet de bor, og behovene som de har. Så må biene ikke bare sørge for at det blir mat og yngel, men de må også skape de mest optimale omstendigheter i bikuben: riktig temperatur, riktig fuktighet, riktig ventilasjon. For å få det til setter de opp voksplatene slik de gjør, litt tykkere der, litt tynnere et annet sted, et lite hull på den ene siden, ett eller to litt større hull et annet sted.

Men det er enda mer vi må se på. Som alle dyreslag så må også biene kunne kommunisere med hverandre. Mange av oss har vel hørt eller lest om bienes dans. Den Østeriske etologen Karl von Frisch har forklart oss hvordan biene gjennom dans på voksplatene inn i bikuben forteller hverandre om nektarkilder og hvor de kan finnes: i hvilken retning i forhold til sola, hvor langt unna, og hvor mye det er å hente. Og når vi tenker en gang til på at det er mørkt i en bikube, så må vi spørre oss hvordan de andre biene da forstår dansen til en bie som har oppdaget en ny nektarkilde, og som prøver å formidle det. En ting er at de bruker sine antenner og sine bein til å fysisk iaktta den dansende bien. Men minst like viktig er vibrasjonene av den dansende bien, som formidles via bivoksen, og som blir mottatt av de «lyttende» biene rundt henne.

Vi ser: voksplatene er skjelett, livmor, lagerplass (nektar/honning, pollen, vann), kommunikasjonsmiddel, ventilasjonsmiddel. Altså et organ, en del av bienes vesen, som er uhyre viktig, og hvor bifolket, dersom de får mulighet til det, kan gi uttrykk for sitt vesen ved å bestemme selv hvordan de skal bygge sine voksplater.

Og der er praksisen dessverre i 99,9% av tilfellene annerledes. Fordi noen kom en gang på tanken om å lage ferdige voksplater, med et gitt sekskantet mønster, hvor sekskanten er 5,3 mm i diameter. Det er slike plater du kan bruke til å rulle bivokslys sammen med barna.

Disse såkalte byggevoksplater setter birøkterne da fast som en midtvegg i en tom tavle og henger den inn i bikuben. Biene har som følge av dette ikke noe annet valg enn å bygge tavlene ut etter dette gitte mønsteret med cellene på 5,3 mm. Birøkterens mål er å forebygge at de lager dronebygg (droneceller trenger jo en større diameter enn 5,3 mm) og å sørge for at biene bygger tavlene helt ut, uten hull, uten «uregelmessigheter» og med bare arbeiderbieceller.

Argumentet som ofte blir brukt, er at vi må hjelpe biene, og at vi er moralsk forpliktet til å gi dem noe tilbake. Men stemmer dette? Brukes disse byggevoksplater for biene sin del, eller for birøkteren sin del? Sparer vi dem for mye arbeid da, ved å forsyne dem med disse byggevoksplatene? Bare minimalt. Studier viser at en tom naturlig bygget voksplate veier 10,3 gram/dm2, at selve byggevoksplaten veier 9,3 gram/dm2 og at en vokstavle bygget på en byggevoksplate veier 16,7 gram/dm2. En byggevoksplate sparer altså kun 2,9 gram/dm2.

Voksen som brukes til å lage disse platene (som birøkteren altså kjøper ferdiglaget), er noe helt fremmed for bifolket. Den kommer fra andre bier, og ofte fra andre land. Ja, i Norge importeres det bivoks til og med fra Australia! Dette fremmede materialet må biene hanskes med. De har ikke noe annet valg. Men det er ikke vanskelig å forstå hvilke vanskeligheter vi utsetter biene for: at vi bringer inn et fremmed materiale, at de ikke kan bygge opp voksplatene sine etter egen innsikt og tilpasset de vilkår som finnes der de bor, at de ikke kan avle frem droner i de mengder de selv mener skal være, at det vanskeliggjøres deres kommunikasjon siden midtveggen i vokstavlene er laget av et forholdsvis tykt og stivt, fremmed materiale. (Og la oss da for all del ikke snakke om at det i dag også finnes rammer av plast med samme sekskantede 5,3 mm mønster …)

I biodynamisk birøkt brukes ikke slike byggevoksplater. Der får biene bygge sine voksplater etter egne ønsker. Når vi tar i betrakting at vi ser et bifolk som ett dyr, som én organisme, som ett vesen, kommer dette som en selvfølge utfra respekt for bienes integritet og for å la bifolket selv styre sin utvikling. Voks hjelper biene til å vokse.