Mannfolk trengs også!

Forestill deg en vakker sommerdag. Solen skinner, blomstene blomstrer, og deilige dufter
sprer seg gjennom lufta. Du sitter på en stol på terrassen og ser ut over hagen. Naboens
bier besøker hagen din, flyr rundt i denne praktfulle oasen. Hvor fantastisk må det ikke
være å være en bie! Å kunne fly fritt rundt i din vakre hage eller i Guds vakre natur. Å
kunne gjøre det man vil og ikke bli inngjerdet og begrenset som kyr på en gård.
Det stemmer nok. En birøkter kan ikke gjerde inn sine bier slik en bonde gjør med sine kyr.
Biene flyr der de selv bestemmer, i en krets på tre kilometer rundt bikuben. Dette er
forresten et enormt område: overflaten på en slik sirkel er hele 28.000.000 kvadratmeter,
eller en strekning på 1 kilometer bred og 28 kilometer lang!
Men betrakter vi disse vakre biene litt nøyere, så kan vi se: det er bare arbeiderbier, altså
kvinnelige bier. Ingen hannbier. Hvorfor ikke? Hvor er de da?
Dessverre slutter romantikken her. Hannbiene, dronene, finnes ikke hos naboens bifolk.
Eller rettere sagt: de fantes, men ikke nå lenger.
Hva har skjedd?
Storfebonden må ha et fjøs til sine kyr, og det er han som bestemmer hvordan fjøset er innredet. Her kan kyrne kanskje bevege seg fritt, men kun innenfor grensene som bonden har satt. Hva med bikuben da, bienes «fjøs»? Er biene like frie til å bevege seg her slik de kan bevege seg ute? Her setter «biebonden» – birøkteren – grenser. Hun eller han griper inn for å styre bisamfunnet i den retningen hun eller han ønsker for å få til størst mulig honningproduksjon. Et av de største inngrepene er vel at biene ikke får lov til å lage sine vokstavler slik de selv ønsker. Hvordan da? Ved å sette inn en voksplate med ferdig preget sekskantet mønster, med en diameter på 5,3 millimeter som biene skal bygge ut. Det er slike voksplater du bruker når du ruller vokslys på skolen sammen med barna, men da uten rød eller lilla farge. Mange birøktere mener det godt, de skal bare «hjelpe» biene ved å sette inn en voksplate som biene da bygger ut ved å lage celler av voks de svetter ut selv.

Men hva betyr dette for biene? Hva er konsekvensene? Da må vi sammenligne med hvordan biene ville bygge sine vokstavler hvis de ikke får en slik plate. Da bygger de sekskantede celler med en størrelse som varierer mellom 4,6 og 5,1 mm for arbeiderbie-yngel og mellom 5,5 og 5,8 mm for droneyngel. En forholdsvis stor spredning i størrelse altså. Som sagt har cellene i byggevoksplatene som de fleste birøktere bruker, en størrelse på 5,3 mm. Konsekvensen er altså at bifolket ikke kan avle fram hannbier, droner! Og det er akkurat meningen. Droner trenges ikke, sier de fleste birøktere. De koster bare honning, de henter ingen nektar, de gjør ingenting, de spiser ikke en gang selv, så de må fôres av arbeiderbiene, som dermed sløser bort kostbar honning og tid. Og attpåtil er de store spredere av en plagsom midd, varroamidden. Bedre at vi sørger for at de bare ikke finnes, tenker de fleste birøktere. Det siste med denne varroamidden er en
viktig detalj. Den kan være veldig plagsom, den finnes i de fleste bifolk, og denne midden foretrekker å utvikle seg i droneceller. Og når det ikke finnes mulighet for å lage droneceller på grunn av byggevoksplater, går denne varroamidden over til arbeiderceller og formerer seg der. For å fjerne mest mulig av disse varroamidden, setter birøktere derfor én tom ramme uten denne byggevoksplaten i bikuben. Biene griper muligheten for å få fram droner, og bygger altså ut denne rammen med celler på 5,5-5,8 millimeter. Varroamidden bruker også anledningen for å få frem sitt avkom og legger egg i disse
cellene. Og birøkteren skjærer bort disse celler med dronelarvene og dreper dem.

Hva ville biene syns om det? Så klart liker de ikke denne varroamidden. Men har de behov for mannfolk, altså droner? La oss igjen se på hva biene selv gjør når de får fritt spill, altså kan bygge sin byggevoks uten ferdig stansete byggevoksplater. Da avler de fram mellom 1000 og 2000 droner. Fortsatt ikke mange når vi ser at bifolket samtidig har rundt 40.000 arbeiderbier. Men når vi ser hvor mye tid biene bruker for å få frem droner, blir bildet annerledes. Biene bruker rundt 4 timer per dag for å pleie en arbeiderbie-larve. De bruker 17 timer for å pleie en ny dronninglarve. Ja, men hun er jo viktig, dronningen er fremtiden, kan du si. Men biene bruker 14 timer per dag for å pleie en dronelarve. Ganger du disse 14 timer med 1000 (droner), så ser vi at biene investerer stort i droner! Et bifolk gjør ingenting uten en god grunn. De sløser ikke bort tid og krefter. Altså har de en grunn til å avle fram droner. Altså kan vi birøktere ikke bare uten videre bestemme at vi ikke trenger dem.

Hvorfor avler biene fram så mange droner da? En eventuell ny dronning parrer seg med maks 10-15 droner, så da er det voldsomt når biene avler frem 1000-2000. Er det en annen grunn kanskje? La oss igjen se på bifolket. Vi ser at biene ikke opptrer som enkeltindivider, men som en enhet. Som én organisme. Og som en organisme består av flere organer som ikke jobber for seg selv, men som jobber i lag, så kan vi også se et bifolk som en helhet og ikke som 40.000 arbeiderbier + 1 dronning + 1000 droner. Faktisk er et bifolk altså «bare» ett dyr, en organisme, og de ulike biene er å se på som organer i denne organismen. Hvis vi da prøver å sammenligne dette dyret med vår egen kropp, så kan vi kanskje si t arbeiderbiene er muskelmasse og fordøyelsesorganer. Det er de som bygger, pleier, fôrer, henter pollen og nektar og mye mer. Dronninga må da være kjønnsorganene. Hun legger egg (rundt midtsommer 2000 egg per dag, mer enn sin egen vekt!) og sørger for at det kommer nye arbeiderbier og droner. Og ronene da? Ser vi på dronene, så får vi inntrykk at livet er et stort tivoli. De jobber ikke, de lar seg pleie og fôre av arbeidere, de er de eneste som er velkommen hos nabobifolkene, de kommer først ut av bikuben når det er sånn passe varmt der ute. Hvilket organ gjør det samme hos oss: bare tar imot og nyter alt som kommer? Det må da være sanseorganene, våre øyne, ører, nese, tunge, hud. Det er de som setter oss i forbindelse med våre omgivelser. Og slik må vi kanskje også betrakte dronenes oppgave i denne biorganismen. Dronene bringer bifolket i kontakt med sine omgivelser. Det er de som er biorganismens sanseorganer.

Derfor ikke kan vi bare bestemme at bifolket ikke skal ha dem. For konsekvensen for
bifolket er mye større enn vi egentlig aner. Selvsagt må utfordringen løses når det gjelder
denne varroamidden. Og den løsningen finnes. Men dronene er en vesentlig del av bienes
vesen, og de kan ikke bare fjernes. I biodynamisk birøkt brukes det ingen byggevoksplater.
Ergo kan biene bygge slik de selv ønsker, og dermed er det helt naturlig med droner i
disse bifolkene. Man kan kanskje si at å forme sine egne vokstavler bør regnes som en
rettighet biene bør ha, av respekt for bienes integritet og for å gi bienes organisme mer
mulighet til å komme i balanse.